Dette initiativet er det jeg vil kategorisere som en plutselig god idé. En kveld i Februar 2010 hørte jeg på et foredrag av Tore Nærland. En ytterst fascinerende personlighet som har syklet rundt verden for fred og likestilling siden 1978. Tore er nesten blind, men har han syklet gjennom over hundre forskjellige land og blitt nominert til Nobels freds pris flere ganger.
Foredraget ble holdt på Haugland rehabiliteringssenter i Fjaler, nabo til Røde Kors United World College. Der satt jeg omgitt av en ytterst internasjonal gruppe ungdom og tenkte: Hvorfor kan ikke vi gjøre det samme?
Et par raske samtaler seinere støttet opp under tanken om at dette ville vært et artig prosjekt.
Er det ikke symbolsk? En gruppe ungdom fra alle verdens hjørner som starter sin hjemreise ved å sykle den første etappen for å høyne bevissthet om miljø og fattigdom? Det er ingen lett etappe. 500km med norske fjell, spesielt når flere først må lære å sykle og ingen av oss har syklet langt før. Det er kjekt at Tore Nærland har sagt at han kommer for å sykle sammen med oss dersom han har tid. Når vi kommer Oslo finner vi det selvfølgelig å ende turen på Karl Johan der vi vill prøve å få til et møte med Dronningen, vår høye beskytter.
Vi har innsett at det krever litt planlegging. Vi er ikke akkurat den mest pengesterke gjengen. Og vi har heller ingen sykler.
Så det var altså her tanken om å bruke resirkulerte og donerte sykler kom inn i bildet. Enda mer symbolsk tenker vi.
